– Jeg var tidlig klar over at jeg var skogeier, er jeg blitt fortalt. Jeg var veldig stolt, sier Eiliv Ulltveit-Moe (80). Han har vært skogeier siden han var to år gammel.

Skogeieren med det imponerende antallet år som medlem av skogeiersamvirket, bor i et klassisk trehus i Kristiansand sammen med kona.

Datteren Marte Ulltveit-Moe (51) har nylig overtatt skogeiendommen på Mo i Gjerstad på odel. Eierskiftet ble formelt for et par måneder siden. I den forbindelse er medlemskapet til Eiliv over, noe han synes er litt vemodig. På den annen side har han Marte som blir den første kvinnen i slekta som overtar skogeiendom. Det er en god ting, synes han.

– Kjekt å eie skau

– Jeg har bestemt hva vi skal gjøre i skauen, men hennes mening har blitt hørt. Jeg har bestemt at vi skal ha en liten hogst der. Marte må bestemme videre hvordan skauen skal drives. Å være medlem i skogeiersamvirket er en fordel. Andelsinnskudd og skogfond er overført til henne. Jeg synes det har vært kjekt å eie skau og har drevet den på en anstendig måte.

– Både bestefar og far var aktive i skogeierlaget. Min far Nils var herredsskogmester i Gjerstad, Søndeled og Dybvåg. Da han døde av polio da jeg var to år, overtok min mor Tonje forvaltningen.

Søster arvet et furutre

– Vi er fire søsken. Vi tre sønner arvet hver vår skau, mens av eiendom arvet min søster et furutre. Hun ble kompensert økonomisk, men synes det var urettferdig. Den gangen var det sønner som arvet eiendom. Min søster ble kvinnesakskvinne etter dette. Det var jo ikke rettferdig. Derfor synes jeg det er veldig fint at Marte hadde odelsrett, sier Eiliv, som i hele sitt yrkesliv har jobbet i fylkesforvaltningen som jurist.

Brukte sin stemme som tiåring

Eiliv drikker en kopp te før han går opp til kontoret i 2. etasje og finner fram gamle fotografier. Han vet akkurat hvor de ligger. Han finner portrettet der han er fire- fem år.

– Mor var aktiv i bondekvinnelaget, som jevnt sto for serveringen i skogeierlaget. Så jeg var ofte med på møtene. Da det var valg på nytt styre i skogeierlaget, spurte jeg om jeg kunne stemme. Jeg var jo skogeier. Da var jeg ti år, forklarer han.

Den unge skogeieren fikk bruke sin stemme. Det husker han var stas.

Mor sørget for god forvaltning

Drift av eiendommen ble i mange år sikret med to dyktige og lokale skogsarbeidere, som også var far og sønn.

– Lars og Gunnar Myrland drev både hogst og fløting for oss.. Da de ble for gamle, fikk jeg god hjelp av  min eldre bror.. Fram til vi barna var gamle nok til å forvalte skaueiendommene selv var det min mor, Tonje, som administrerte dette. Den jobben gjorde hun på en utmerket måte og hun høstet stor respekt i skogmiljøet. Hun hadde vokst opp på landet og levd sammen med min far, herredsskogsmesteren, så hun hadde god erfaring med skau, forklarer Eiliv.

– Inspirerende

– Jeg er fjerde generasjon skaueier i slekta. Oldefar kjøpte eiendommen i 1899. Jeg har ventet lenge på å overta, innrømmer Marte og nikker litt ertende mot faren. Hun er overmoden. Som biolog fra NLH er hun veldig opptatt av dyrelivet. Og beveren, – den skal få leve i fred.

– Jeg har mye å lære om skau og forvaltningen av den. Jeg er opptatt av at viltet skal ha det bra. Da den europeiske beveren var nesten utryddet, overlevde den i Aust-Agder og Telemark. Gjerstad er altså midt i  kjerneområdet for bever. Jeg er stolt av bever, tryte og aure i skauen vår. Jeg vil gjerne ha kjøtt og tømmer, men er også opptatt av å se helheten på eiendommen. Jeg synes det langsiktige perspektivet er inspirerende, sier Marte.

– Lettere å være ny

– Jeg er så utrolig glad for at jeg har overtatt mens pappa fortsatt lever. Nå kan jeg spørre og lære av ham. Det gjør det mye lettere å være ny.  Eiendommen er godt forvalta gjennom generasjoner, i samarbeid med naboene og med hensyn til viltet, sier Marte.

Familien har brukt husmannsplassen på eiendommen som sommerhytte de siste femti årene. Neste generasjon er jevnlig på stedet.

– Vi bor i Kristiansand og har barn i Oslo. Det er midt mellom byene når vi møtes i Gjerstad, sier Marte Ulltveit-Moe. Så overrekker gamlefar den første driftsplanen fra 1954 og ønsker lykke til.