Leserinnlegg av konsernsjef Anders R. Øynes

Det heter seg at den som roper i skogen, bare får ekko tilbake. Denne gangen kom det faktisk svar. Et skogløft i statsbudsjettet!

For en tid tilbake skrev jeg om hvordan frivillig vern av skog år etter år blir behandlet som en salderingspost i statsbudsjettet. Kutt først, forhandlinger etterpå. En politikk som skaper usikkerhet for skogeiere og forvaltning, og som svekker tilliten til en ordning som i utgangspunktet fungerer godt.

Denne gangen ble det ikke bare ekko. Etter budsjettforhandlingene fikk frivillig skogvern et løft, til glede både for naturen og for dem som forvalter skogen med et langsiktig ansvar. Det er et viktig signal. Ikke bare fordi mer skog kan vernes, men fordi det gir økt forutsigbarhet i en politikk som er preget av kortsiktige løsninger.

Frivillig vern bygger på ansvar og tillit. Det samme gjør aktivt skogbruk. Sertifisert skogbruk handler om langsiktig forvaltning, dokumentasjon og kontinuitet. Skogen forynges, vokser videre og leverer over tid – som karbonlager, som leveområde for arter og som fornybar ressurs for samfunnet. Altfor ofte blir skogbruk trukket inn i arealdebatten som om aktiv drift er det samme som nedbygging. Det er en feilslutning. Et hyttefelt eller en vei er et varig tap av natur. En hogstflate er starten på en ny skoggenerasjon. Skogbruk er bruk av areal, ikke nedbygging av det.

Vern av de mest verdifulle områdene gir først mening når resten av skogen forvaltes godt. Aktivt og sertifisert skogbruk handler om å ta ansvar for helheten – å drive skogen med langsiktighet og kunnskap. Slik blir vern og bruk to uttrykk for samme langsiktige forvaltning.

Skogløftet i statsbudsjettet er et riktig steg, men det forplikter også. Forutsigbarhet over tid er avgjørende dersom skogen fortsatt skal være en del av løsningen for klima, natur og verdiskaping.

Denne gangen kom det svar i skogen. Nå gjelder det å sørge for at det ikke blir med dette ene svaret.